Den egentlige årsaken til den økologiske krisen

Kort oppsummert: Den økologiske krisen handler ikke først og fremst om teknologi eller landbruksmetoder – men om at mennesker har mistet forbindelsen til naturen, og derfor må gjenoppdage sin rolle som en del av økosystemet.

En krise i naturen – eller relasjonen vår til naturen?

Vi lever i en tid der klimaendringer, økologiske kriser og ødelagte matsystemer blir en stadig større del av hverdagen. Jordliv forsvinner, arter dør ut og ekstreme værhendelser blir vanligere.

Samtidig diskuterer vi løsninger i stor skala. Nye teknologier. Nye politiske virkemidler. Nye landbruksmetoder. 

Men hva om både problemet og løsningene ligger dypere?

Hva om krisen vi står i ikke først og fremst handler om hvordan vi dyrker jorda – men om hvordan vi mennesker forholder oss til naturen - og om vi klarer å utvikle et mer regenerativt liv?

Les også: Regenerativt landbruk starter med et regenerativt liv

Denne artikkelen bygger på en samtale jeg hadde i podcasten Bak Maten med Caroline med Andrew McMillion, småbruker, foredragsholder og formidler innen regenerativ matproduksjon og økologisk filosofi.

Lytt til samtalen her: 41 Dypøkologi og klimaangst - Å være en forvalter av natur med Andrew McMillion

Hva er den egentlige årsaken til den økologiske krisen?

I samtalen peker Andrew på noe som ofte overses i diskusjonen om klima og miljø.

Han mener at den økologiske krisen vi står i i stor grad handler om at mennesker har mistet forbindelsen til naturen.

Gjennom industrialisering og økonomisk vekst har vi gradvis begynt å se oss selv som noe som står utenfor naturen – i stedet for som en del av den.

Naturen blir redusert til ressurser. Skog blir råmateriale. Jord blir produksjonsflate.  Dyr blir produksjonsenheter.

Når økonomisk vekst blir det viktigste målet, blir økosystemenes helse underordnet.

Resultatet er systemer som bryter ned naturen raskere enn den rekker å bygge seg opp igjen.

Les også: Hvorfor bærekraft ikke er nok – bærekraft vs regenerativt

Hva skjer når vi mister forbindelsen til naturen?

Andrew beskriver også hvordan avstanden til naturen påvirker oss som mennesker.

Mange lever i dag liv der vi i liten grad har direkte kontakt med naturen rundt oss.

Mat produseres langt unna der vi bor.

Årstidene merkes knapt i hverdagen.

Dette har fått mange forskere til å snakke om det som kalles nature deficit – en mangel på kontakt med naturen.

Og når mennesker mister denne forbindelsen, mister vi også noe viktig i oss selv.

Vi mister kontakt med kroppen.

Med rytmene.

Med det som faktisk føles sant.

Og ikke minst – med intuisjonen vår.

Konsekvensene kan vise seg som:

• klimaangst

• en følelse av maktesløshet

• et liv som føles mer og mer frakoblet, og meningsløst

Når vi ikke lenger opplever oss som en del av naturen, blir det også lettere å bygge systemer som bryter den ned.

Les også: Derfor fortsetter vi å leve på en måte som ikke fungerer

Dypøkologi: et nytt syn på menneskets plass i naturen

I samtalen kommer vi også inn på filosofien dypøkologi, utviklet av den norske filosofen Arne Næss.

Dypøkologi utfordrer ideen om at mennesker står over naturen. I stedet peker den på at alt liv er del av et større nettverk.

Her er ikke mennesket sentrum.

Vi er én art blant mange.

Fra dette perspektivet blir spørsmålet ikke bare hvordan naturen kan tjene mennesket – men hvordan vi kan leve på en måte som støtter liv.

Fremtidens regenerative matsystem

I samtalen deler Andrew også sine tanker om hvordan fremtidens regenerative matsystem kan se ut.

Et matsystem langt mer forankret i økosystemene rundt oss.

Et system der:

• flere mennesker arbeider tett på jorda

• småbruk og lokale matsystemer får større plass

• frømangfold og biologisk mangfold blir viktigere

• mat produseres i samarbeid med naturens prosesser

I et slikt system er ikke målet bare effektiv produksjon, men å bygge opp igjen økosystemene som matproduksjonen er avhengig av.

En sunn relasjonen mellom mennesker og jorda.

Les også: Hva er regenerativt landbruk?

Å bruke mørket som katalysator

Etter samtalen med Andrew, er det tydelig for meg at vi ikke kan forstå den økologiske krisen uten å møte det som er ubehagelig i oss selv. Mørket i oss selv.

For frakoblingen fra naturen er ikke bare noe som har skjedd “der ute”. Den kommer direkte fra oss mennesker.

Fra vår frakobling fra naturen. 

Den kommer til uttrykk i i måten vi driver rovdrift på oss selv.

I måten vi distraherer oss fra det som er vanskelig.I måten vi søker svar utenfor oss selv i stedet for å bli i det vi faktisk kjenner er riktig.

Å skape systemer som bygger opp naturen, krever derfor noe mer enn nye løsninger.

Det krever at vi tør å stoppe opp.

Og bli.

I det som er ubehagelig.I det som ikke gir mening.I det som føles som mørke.

For det er nettopp i mørket frø spirer.

Les også: Grunnlaget for regenerativt landbruk er et regenerativt liv

Endringen starter med det regenerative mennesket

Jeg vet du kjenner deg igjen i noe av dette. At vi må skape systemer som tar vare på og bygger opp igjen naturen vår.

At vi står ovenfor et paradigmeskifte. 

Men hvis vi ønsker å skape regenerative systemer, holder det ikke bare å endre metoder, politikk og teknologi.

Vi må endre hvordan vi lever.

Regenerative systemer krever regenerative mennesker.

Mennesker som ser seg selv som en del av økosystemet.

Og som tør å møte det som er vanskelig – ikke som et problem, men som en del av prosessen.

For systemene vi bygger er alltid et speil av menneskene som skaper dem.

I nettkurset Skap en ny verden fra innsiden starter vi nettopp der.

Lytt til hele samtalen

Denne artikkelen er basert på en samtale jeg hadde med Andrew McMillion på podcasten Bak maten med Caroline. Lytt til den under eller les mer her.